Norske øltrender i 2017 og 2018

Godt i glasset ba Rolv Bergesen, kokk og sertifisert ølnerd, oppsummere fjoråret. Han ser også inn i krystallkulen for 2018.

Av: Kokken Rolv Bergesen (mannen bak den eminente podcasten Vestkast)

Perler for svin? Lervig er foregangsmenn i Norge når det gjelder NEIPA-stilen.

2017 var året der øltypen New England India Pale Ale fikk fotfeste blant det norske ølfolket. Ethvert bryggeri med respekt for seg selv måtte ha en lys, tåkete, fruktig og juicy IPA uten maltsødme og med lav bitterhet. Mange prøvde, få klarte det, men de som sitter igjen er til gjengjeld så gode at man kan bli avhengig.

Diskusjonen kan fortsette i det uendelige. Er dette er et blindspor, en hype, en døgnflue, en avsporing? Slike avsporinger har uansett ført til at IPA-en som stil har utviklet seg fra todimensjonale øl, med malt og bitterhet i fokus, til komplekse og balanserte øl som gjør en ølnerd lykkelig.

Lervig har vel vært den største eksponenten for den reindyrkete NEIPA-stilen, med godbiter som Supersonic, Perler for svin og Tasty Juice, men jeg har også smakt nydelige varianter fra Amundsen, Ego, Cervisiam, Monkeybrew, Salikatt, Lysefjorden, Graff og Austmann.

Kveikens år: 2017 var også kveikens år. Takket være personer som Lars Marius Garshol og Amund Polden Arnesen har Norge (og verden) fått øynene opp for disse unike gjærstammene og den norske bryggetradisjonen. Interessen har vært så enorm at de store gjærprodusentene har snappet dem opp og selger nå norsk gårdsgjær til bryggere over hele verden.

Hjemmebryggere har brygget med kveik i flere år, og de kommersielle bryggeriene har kommet etter. Voss Bryggeri må nevnes, men Nøgne Ø, Ego og ikke minst Eik & Tid har alle levert spennende øl med kveik. Min personlige favoritt er Voss Bryggeris Jolabrygg, et perfekt øl til vestnorsk julemat og et glimrende eksempel på hvordan tradisjoner kan tas inn i moderne håndverksbrygging.

Hedersmann: Audun Polden Arnesen og Eik & Tid brygger syrlige øl.

Store, sterke og mørke øl går aldri av moten. 2017 bød i så måte på mange godbiter, både nye kreasjoner og gamle klassikere. Nøgne Ø kom med sin femte utgave av flaggskipet Dark Horizon, et øl som alltid er like overveldende. Denne utgaven kommer til å utvikle seg til det enda bedre etter et år eller to i kjelleren. Artig er det også at Kjetil Jikiun, som i sin tid laget Dark Horizon, kom med Protagonist, en videreføring av Dark Horizon-ølene på sitt nye bryggeri Solo Beer. Jeg gleder meg til å smake disse to side om side om et par år.

Det kom også ikke mindre enn to meget velsmakende dobbelbocker! Graff Brygghus startet opp i Tromsø i 2015, men slo virkelig gjennom i 2017. De smalt like godt til med den aldeles strålende dobbelbocken Reformator. Årets hjemmebrygger, Arne Marius Haugen, fikk brygget vinnerølet sitt hos Nøgne Ø, noe som resulterte i Gertruds Vintervarmer, en fantastisk rik og myk dobbelbock jeg mer enn gjerne drikker igjen.

Bryggeridøden: 2017 var også året da den lenge varslete bryggeridøden satte inn. Nå var det ikke så dramatisk som det høres ut til – det kom langt flere til enn hva som gikk over ende – bare to av de nærmere 250 bryggeriene i landet gikk inn (Grim & Gryt og To Tårn).

Tall fra Bryggeri- og drikkevareforeningen viser at det per november i fjor var en svak nedgang i det totale ølsalget; småskalabryggeriene sto for en økning på 7,68%, mens importøl økte med 11,44%.

Stor, sterk og staut: Nøgne Øs femte utgave av Dark Horizon falt i smak hos artikkelforfatteren.

Så hva viser krystallkulen om 2018?

Det er ingen grunn til å tro at NEIPA-bølgen skal avta. Det virker som om dette er en ølstil som er lett å godta for pilsdrikkerene, og majoriteten av over-gjennomsnittet-ølinteresserte ser ikke ut til å ha gått lei. Store, sterke og mørke øl går aldri av moten, og det gjør de ikke i 2018 heller.

Hverdagsøl: I flere år er det blitt spådd at snart kommer det en bølge med sessionøl; håndverksøl av høy kvalitet og (relativt) lav alkoholstyrke. Flere har etterlyst dette; man drikker mer enn gjerne håndverksøl en hel kveld på byen, men kvelden har en tendens til å bli kort hvis alt ølet ligger på 7-8%.

Mange bryggerier har brygget lette og syrlige øl i stilene Gose og Berlinerweisse, men disse har ikke fått skikkelig feste blant øldrikkerne ennå.

Flere bryggerier prøver seg på pils (med vekslende hell), kanskje dette er noe vi kan se mer av i 2018?  Sammen med gode pale ales, blonde, vienna lager, witbier, brown ale og andre lettdrikkelige ølstiler som ikke slår deg ut etter to glass.

Kveik? Vi har bare sett begynnelsen. Det kommer til å eksperimenteres og brygges med kveik også i 2018, det er det ingen tvil om.

Ikke alle har taklet overgangen fra hjemmebrygg til kommersiell brygging like godt.

Syrlige  og fatlagrete øl i lambicstil er i frammarsj. De fremste eksponentene for disse ølene er Eik & Tid, Lindheim og Haandbryggeriet. Men flere holder på, og 2018 vil forhåpentligvis by på mye surt og funky.

Se opp for lille Veholt Mikrobryggeri utenfor Skien. Jan Halvor Fjeld har allerede sin Brett D’Emilie, en nydelig brettgjæret saison med solbær, og Veholt har bygget en egen avdeling i bryggeriet for gjæring og lagring av surøl.

Bransjeprat: Hva så med bryggeridøden?  Det forundrer ingen om den fortsetter i 2018. Konkurransen hardner til, det er overetablering, bryggeriene sloss om hylleplass. De store håndverksbryggeriene vil i større grad vinne kampen om hylleplass, linjeplass i barer og distribusjon, nettopp fordi de er store, og har tunge investorer og langsiktige mål. De aller minste vil nok også overleve fordi de sjeldent har mange ansatte som er avhengig av høy inntjening, og selger alt de kan produsere til et lojalt lokalt marked. Det er antagelig de midt i mellom som sliter mest, de som kanskje har tatt seg vann over hodet, satset litt for mye i et usikkert marked med små marginer.

Det skal heller ikke stikkes under en stol at det selges en del øl som ikke burde vært sendt ut på markedet. Kvaliteten er ikke god nok og økonomien tåler ikke å dumpe en batch, kort sagt litt for mange hjemmebryggere som ikke takler overgangen fra 20 liter til 1000 liter. Er det noe håndverksølbransjen ikke har råd til, er det at kvaliteten synker og gir bransjen et dårlig rykte.

Det er uansett grunn til å være optimist.  Det brygges som aldri før i Norge.  Det brygges masse godt øl, det lekes og eksperimenteres som aldri før, og det er ingenting som tyder på at det skal ta slutt.

Selv gleder jeg meg til å smake mer, fra Salikatt, Graff, Basarene, Veholt, Ekangersmuget, Quart, Ego, Nøgne Ø, Skudenes, Lysefjorden, Cervisiam, Monkeybrew, 7Fjell, Kinn, Ægir, Austman, Amundsen, Ego, Aja, Haandbryggeriet….

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *