“Vi skal bli det beste bryggeriet i Norge”

”Har vi gitt opp tanken om at norske bryggerier kan være verdensledende?” spør Haandbryggeriets Stefan Williams Hansen.

Ser seg tilbake: Haandbryggeriet og Stefan Williams Hansen kan se tilbake på et par utfordrende år.

Godt i glasset tok en prat med Stefan Williams Hansen i anledning Haandbryggeriets nye festival Haandgemeng, men endte opp med å prate om alt annet.

Han er nemlig frittalende til tusen, en sitatmaskin, et friskt pust i en bransje der man ikke alltid snakker med de STØRSTE bokstavene. Han snakker frustrert om en bransje i endring, om en bransje som sliter, om en bransje der lidenskapen har måttet vike for pengene. Og han biter gjerne hånden av den som gir ham mat.

“Craft beer er blitt allemannseie. Det er litt som alle disse fjortisene som går rundt i t-skjorter med logoene til W.A.S.P. og Maiden på.”

Utfordringer i kø: Selv går han i en t-skjorte med logoen til arbeidsgiveren Haandbryggeriet på, bryggeriet som har innført et eget køsystem for alle utfordringene de har møtt de siste årene.

“Nå er det endelig mulig å ta seg en øl fra Haandbryggeriet uten å få en dusj med på kjøpet,” sier han.

Det høres ut som en vits. Men den er dessverre sann. Haandbryggeriet slet lenge med infeksjoner i ølene, og man visste ikke alltid hva som kom ut av flaskene. Var man uheldig, sto ølet i taket når man åpnet dem.

“Vi har funnet ut hva som forårsaket problemene. Nå ser vi fremover. På sikt skal vi bli det beste bryggeriet i Norge.”

Det er dere ikke nå?

Gründerne: Jens Maudal og Rune Eriksen solgte seg ut av Haandbryggeriet i fjor. (Foto: Skjalg Ekeland/ Den norske ølrevolusjonen)

“Nei. Vi har et stykke igjen. Akkurat nå er Lervig i førersetet, de leverer øl på et helt annet nivå enn alle andre norske bryggerier.”

Eierskifte: Det er herlig å være ærlig, og det er Stefan til gangs. Kanskje Haandbryggeriet ikke har noe valg? De har gått fra å være et av de sikreste kortene på kartet til å bli, nja, hva skal man si?

“Det har vært mye. Skifte av eiere, flytting av bryggeriet, øl som har gått i sluket. Kunder som har fått ubehagelige overraskelser, når de har drukket ølene våre. Vi har fått en solid knekk i omdømmet vårt,” forteller han, trekker pusten, og fortsetter: “Vi skal bli kvalitetsmessig ledende i Norge, og vi er på vei. Ølene våre er feilfrie nå.”

Haandbryggeriet er et av de klart viktigste bryggeriene i den moderne norske ølhistorien. Jens Maudal og Rune Eriksen, to av dem som startet bryggeriet i 2005, var også med på å starte Norbrygg (Norsk hjemmebryggerforening) i sin tid. I fjor valgte de å selge seg ut av Haandbryggeriet, og en stund hersket det full forvirring om hvem som skulle overta. I dag eies bryggeriet av Arne Eide og Egil Hilde, som også var med å starte bryggeriet, i tillegg til en del andre aktører fra bransjen (bl.a. 7 Fjell, Austmann, Amundsen og Café Sara).

Haandbryggeriet gjorde seg tidlig bemerket med sine lekne og eksperimentelle øl. Inspirert av norske, belgiske og britiske tradisjoner, og de vant raskt tilhengere fra hele verden.

“Jeg har snakket med flere internasjonale bryggere som tidligere holdt Haandbryggeriet som et av verdens beste bryggerier,” sier Stefan.

Nytt og gammelt: Haandbryggeriet beholder de beste ølene fra fortiden, og utvikler en haug med øl for fremtiden.

Lite kraft i craft:: Han er klar på at Haandbryggeriet må dyrke de sterke sidene fra fortiden, samtidig som de utvikler seg videre.  Surøl, fatlagrede øl, øl som leker med de norske tradisjonene… Han vil at Haandbryggeriet skal stikke seg ut, at de kommer tilbake dit de var, at de blir et bryggeri det snakkes om ute i verden.

“Haandbryggeriet var veldig utfordrende. Hesjeøl, Norwegian Wood, Haandbakk, Sur megge… Det var øl langt unna det folk var vant til. I dag pøser både små og store bryggerier ut pale ales uten bitterhet. Småskalabryggeriene har fått sin egen pils. Vi snakker om lokale øl, men dette er stort sett bare egne varianter av utenlandske øltyper. Det er lite nyskaping, og ingen voldsom motsetning mellom craft beer og de store bryggeriene lenger. Pionertiden er over. Craft beer er dødt. Vi er blitt mer liketil, fornøyde.”

Han etterlyser kritiske røster fra utsiden, folk som hamrer nevene i bordet og forlanger endringer. Det var sånn ølrevolusjonen begynte; det var opprøret mot ensrettingen i ølverden som sparket det hele i gang. Og Stefan snakker om craft, han bruker ikke det norske ordet håndverksøl, det blir for snilt, det impliserer ikke filosofien som ligger bak.

”Litt av problemet,” sier han, ”er at alle som var craft for fem år siden, er blitt en del av bransjen.”

Ser fremover: Stefan Williams Hansen er ambisiøs på vegne av Haandbryggeriet.

Ny jantelov: Stefan snakker på alle måter mot seg selv, og han vet det. Det er lenge siden han selv ble en del av bransjen. Men han klarer bare ikke å holde kjeft.

“Det er mange som snakker om dette. Det er mange utfordringer. Sannheten er at veldig mange bryggerier sliter, og da blir løsningen ofte å brygge slike øl man tror selger.”

Det er en catch 22, en umulighet. Skal man satse på noe nytt, finne sin egen nisje, eller skal man gjøre det man kan for å overleve?

“Sannheten er at noen bryggerier fant gull i begynnelsen, mens resten bare har funnet gråstein. Det blir en kamp om å overleve. Og så har det sneket seg inn en ny jantelov: Det som er norsk, er ikke godt nok. Det finnes alltid noe bedre som kommer fra utlandet.”

Stefan trekker frem bryggerier som Eik & Tid, Voss Bryggeri og Lindheim Ølkompani som eksempler på at det finnes norske bryggerier som tør å gå sine egne veier, men i det store og hele mener han at de fleste bryggeriene er for feige.

“Har vi gitt opp tanken om at norske bryggerier kan være verdensledende?” spør han. “Det er jo det som må være målet.”

Lidenskap: Haandbryggeriet brenner for godt øl.

Kampen mot Goliat: Han ser utfordringene bransjen har, han vet at det ikke bare er å finne opp hjulet på nytt. Han snakker om konkurransen i markedet, om barer som eies av de store bryggeriene, om et lovverk som ikke legger til rette for at de små skal klare seg.

“Jeg griner blod når jeg ser hva Mikkeller holder på med på Facebook. Vi blir lovbrytere, hvis vi gjør det samme. Det er viktig at vi får friere tøyler på sosiale medier,” sier han. “Det må være mulig å diskutere mulighetene for at norske bryggerier skal konkurrere på like vilkår som de utenlandske bryggeriene.”

Man glemmer ofte noe viktig når man snakker om den eksplosive veksten til håndverksbryggeriene, og det er at stadig flere bryggerier kjemper om oppmerksomheten i det samme markedet.

“Det er mange som ikke kommer til å klare seg,” spår Stefan. “Men forholdene bør legges mer til rette. Jeg er stor tilhenger av Vinmopolordningen, men det må være mulig å tenke to tanker samtidig. I dag kan man selge egenprodusert cider på opptil 22% fra egen gård, og jeg mener at man burde kunne gjøre det samme fra bryggeriene. Det hadde reddet økonomien og arbeidsplassene til mange.”

Skjegget skjemmer ingen: Vi avslutter seansen med å ta bilder til saken. Stefan ser konsentrert og fokusert mot kameraet. Han poserer. Og så klør han seg i skjegget, og ler.

“Jeg ser vel ut som en sånn ekte ølmann nå?”

Lenker: Facebook-siden til Haandbryggeriet, hjemmesiden til Haandbryggeriet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Money talks, hey, I’m listening:

 

Nå ser jeg sikkert ut som en skikkelig ølmann?

 

Om ølet: …uten at du fikk deg en dusj…

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *