Har du brygget mye øl, Skistad?

Historien forteller om sterke kvinner og sterke øl, så hvorfor tenker mange fortsatt at svake øl tilhører det svake kjønn?

For et par år siden var jeg vitne til en morsom seanse på en bar i Bergen. Klokken var ikke mer enn seks på kvelden, stemningen var behagelig, summingen i lokalet sivilisert. To herrer og en kvinne satte seg ved et bord. Hun nippet til et glass hvitvin, mens mennene drakk begjærlig av hver sin flaske øl. Betjeningen på stedet, som er av det oppegående slaget, hadde helt sikkert tilbydd guttene hver sitt glass. Jeg så bort på dem, og oppdaget forbauset at det var Ægirs Tors Hammer, en barley wine på 13,2 %, de helte nedpå som om det var vann.

Legendarisk! Svaret til Ingrid Elisabeth Skistad holder skyhøy klasse! (Faksimile: Facebook/ Ølportalen)

Stereotypiene lever i beste velgående.

This is a man’s world, sant? But it wouldn’t be nothing without a woman or a girl.

Å bli undervurdert er en fryd: 22. september 2015 kastet Ingrid Elisabeth Skistad seg inn i en diskusjon på Facebook-sidene til Ølportalen. Innlegget var saklig og velfundert, og det tok ikke lang tid før hun fikk svar. ”Vås,” skrev en fyr, og Skistad svarte: ”Jaha. Kan du utdype?” Et par minutter seinere meldte en ny kar seg på:

”Har du brygget mye øl Skistad?” spurte han.

Svaret fra Ingrid Elisabeth Skistad er kanskje det mest minneverdige jeg noensinne har lest på Facebook: ”Ja, i gjennomsnitt ca 5000 L daglig i de to årene jeg brygget hos Nøgne Ø. Hvordan det?”

Det er sikkert unødvendig å fortelle at hanene sluttet å bruse med fjærene etter det.

Ingrid Elisabeth Skistad er en av dem som kan mest om ølbrygging i Norge. (Forfatterportrett: Colin Eick/ Kagge Forlag)

“Jeg tenkte først: Hva i alle dager har det med saken å gjøre? Så bestemte jeg meg for å holde tonen jeg alltid holder i slike debatter: saklig, rolig og sannferdig. Han hadde ikke fått med seg at jeg kan brygging og kvalitetskontroll. Akkurat det kan jeg ikke klandre ham for, jeg vet jo heller ingenting om ham. Men det er en egen fryd i det å bli undervurdert for så å få vise at – jo, tenk, jeg vet faktisk hva jeg snakker om her,” sier Ingrid Elisabeth Skistad.

Faktisk er hun en av dem som vet mest om det hun snakker om. Jeg har selv hørt henne holde foredrag om gjær, og jeg ble nærmest blåst over ende over det skyhøye kunnskapsnivået. Skistad har vært brygger hos Nøgne Ø, hun har skrevet boken “Brygg mer øl” sammen med Jostein Sætre og Colin Eick og jobber for tiden som produktutvikler hos Arcus.

“Jeg var fristet til å spørre om hans erfaringer også, men anså det som en uvesentlig avsporing av det debatten dreide seg om.”

Sterke kvinner, sterke øl: Det er en gjenganger i pressen å finne en dame som jobber i et mannsdominert yrke, og gi saken overskriften “en av gutta”. Ølverden er i høyeste grad mannsdominert – i hvert fall i styrerommene – men det finnes også en haug med damer som behersker ølbryggingens kunst til fulle. Og de er – det er i hvert fall mitt håp – en del av gjengen, ikke en del av gutta, som om de var en forlengelse av en arm eller fot eller noe sånt.

Historisk sett har nemlig damene rangen. I boken “Jul i Norge” (Cappelen, 1996) skriver Arnulf Hodne om ølbrygging i riktig gamle dager: “Mennene hadde med maltet å gjøre, mens kvinnene sto for selve brygginga – “og då helst gamle kjerringar, det var dei som fekk til det beste og sterkaste ølet” (Skatval)”.

Madam Felle serverte øl i Sandviken på 1800-tallet. (Foto: Jay Bergesen/ CC-lisens).

Sumerisk religion som er cirka 5000 år gammel oppsto i Mesopotamia, i det samme området vi har funnet de første sporene etter øl. Ølets gudinne het Ninkasi, og historikere mener bestemt at dette er et bevis på at ølbrygging var kvinners jobb.

Og sånn var det også i Norden. “En af de få selvstændige handelskvinder, der opptræder i den tidlige købstadslovgivning, er ølkonen eller krokonen,” skriver danske Grethe Jacobsen i 1995, og fører bevis for at kvinner helt siden 1200-tallet har hatt ansvaret for å servere (og gjerne brygge) øl.

Tok til gatene: Det var helst gifte kvinner som sto for bevertningen i byene på 1800-tallet. I Bergen synger man om gamle Madam Felle, “hon så hadde øl te selle”. Nå er hun død for lenge siden, men Madam Felle var en høyst levende person. Hun solgte øl i bydelen Sandviken på 1800-tallet. Det var mange madammer i Bergen, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor; man trengte noen som kunne holde styr på villstyringene.

På 1800-tallet var nemlig tilgangen på alkohol – øl og dårlig brennevin – enorm. Den industrielle revolusjonen var i gang, og etter harde og lange arbeidsøkter gikk ikke mennene hjem, de gikk på bar. Det er vanskelig i dag å se for seg hvor mye alkohol man tyllet i seg på denne tiden – men det var mye – og på mange måter var forbudstiden som kom på 1900-tallet nødvendig. I utgangspunktet hadde ikke forbudstiden så mye med moralisme å gjøre, det handlet om skadebegrensning eller “improving the lives of women whose drunken husbands were driven to abuse” som det står å lese i artikkelen “The Feminist History of Prohibition” i JStor Daily.

Nødvendig forbudstid: På 1800-tallet fløt alkoholen, og kvinnene tok til slutt til gatene og protesterte. (Illustrasjon: Library of Congress/ CC-lisens)

Avholdsbevegelsene som vokste frem ulike steder i verden, fikk damene til å gå ut i gatene og protestere. De fikk en offentlig og politisk stemme, noe de ikke hadde hatt før. Damene marsjerer fortsatt, selv om det ikke lenger har så mye med øl å gjøre.

Dameøl: Fordommene finnes fortsatt. Og det er absolutt verdt å kjempe for å få dem til å forsvinne. Uten at de gikk offentlig ut med det, kalte E.C. Dahl Lysholmer Spesialøl for et dameøl da det kom på markedet i 1983.

I 1983 var det kanskje mer forståelig, men jeg har hørt rykter om norske håndverksbryggerier som fortsatt tenker i sånne baner. Lyse, relativt alkoholsvake øl med rosa etiketter… Svake øl til det svake kjønn? Business as usual? Kom igjen! Lager dere øl med lyseblå etiketter til guttene? Nei. Når fremskrittet skjer raskere enn du klarer å gå, er det kanskje på tide å bytte sko…

For noen år siden var jeg på besøk i Berlin, og den ene kvelden var jeg på bar med en gjeng tyskere. Jeg bestilte en dobbel IPA, en heftig og bitter godsak fra et amerikansk bryggeri. En av tyskerne lurte på hva jeg drakk. Han luktet, smilte og sa: “It smells like flowers!” Han tok en slurk, så lo han: “AH! It is a lady’s beer!”

Og kanskje hadde han rett i det?

Kilder: Grethe Jacobsen: “Kvinder, køn og købstadslovgivning 1400- 1600: lovfaste mænd og ærlige kvinder”, Museum Tusculanums forlag, 1995.

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *