Gi meg en IPA

Det kom ikke som noe sjokk på mine omgivelser at jeg nå er diagnostisert Ølnerd og Hjemmebrygger.

(Av: Rolv Bergesen)

Etter mer enn 30 år i restaurantbransjen har det vært en del av jobben min å være oppdatert på drikketrender og kvalitet. Som kokk har jeg selvsagt måttet forholde meg til vin, og har dyrket den interessen siden jeg smakte Egri Bikavier.

Nese for øl: Rolv Bergesen kommer ut av skapet, og innrømmer at han elsker IPA. (Foto: Skjalg Ekeland)

Øl har alltid vært der. Newcastle Brown Ale dukket tidlig opp i Bergen, Hoegaarden smakte jeg en tidlig vårdag på en uteservering i Vondelpark, kruttsterke belgiske klosterøl på studietur i Brussel.

Men lyset så jeg ikke før på midten av 2000-tallet.

Vi var en gjeng som kom sammen for å lage god mat og drikke god vin. Etter 5-6 retter var det som regel portvin og Stilton, etterfulgt av kaffe, cognac og tåkeprat. Men denne gangen dukket det plutselig opp en flaske Nøgne Ø Porter sammen med en plate mørk sjokolade. Da forsto jeg plutselig hva øl kunne være både i seg selv og i kombinasjon med mat.

Det skulle fortsatt ta noen år før interessen ble mer enn bare en interesse.

I de årene kom Ølrevolusjonen, og med den kom IPA-en.

Jeg husker ikke første gang jeg smakte en IPA, men jeg husker reaksjonen: Hva faen er dette for noe? Hva er det med denne bitterheten? Denne sitrusaromaen?

Jeg lever jo av smak, og har som prinsipp at alt må smakes, og gjerne mer enn en gang. I vinverden har jeg gått veien fra klissete Liebfraumilch til sære knusktørre naturviner. Smak handler mye om å utdanne smaksløkene. (Dette gjelder alt utenom lutefisk. Lutefisk er djevelens verk og er ikke egnet som menneskeføde. En gang laget jeg lutefisk til et herrelag av lutefiskelskere. De skrøt av at det var den beste lutefisken de hadde spist på 30 år, men visste ikke at kokken sto og brakk seg da han tilberedte den.)

En periode ble det for mye fatlagrede øl etter Bergesens smak.

Så jeg bestemte meg for å utforske IPA. Rundt meg ble folk mer og mer opptatt av IPA-en, skjeggete IT-folk slo i bardisken og forlangte IPA! IKKE DET DERRE EKLE PILSNERPISSET! Venner og kollegaer snakket om IBU, amerikanske humlesorter og fandens oldemor.

Jeg har aldri vært en trendnisse. (På det forferdelige 80-tallet hørte jeg på Zappa, Beefhart og Einstürzende Neubauten, mens omverden fråtset i kjønnsløs synthpop. Da grungen kom, gikk jeg på rave, og i dag hører jeg mest på progrock og Bach, slik har jeg konsekvent vært enten for tidlig eller for sein til rådende trender.) Etter at jeg knakk IPA-koden måtte jeg videre. Det var et hav av uutforsket øl der ute!

Jeg utforsket porter, imperial stout, klosterøl, saison, brown ale, tyske ølstiler, you name it, så kom surøl og enda mer å utforske. Hjemme på kjøkkenet brygget jeg med liv og lyst. Første året ble det 50 batcher (men ingen IPA). IPA var passé, black IPA forbi, white IPA sååå ifjor, double IPA wtf, og så videre.

Men av og til fikk jeg denne uforståelige lysten på humle. Bitterhet. Citrus, grapefrukt, furunål, for eksempel etter å ha smakt meg gjennom halve barmenyen på Henrik, det tyter imperial barrelaged porter ut av alle porer, smaksløkene er lammet, blikket sløret, hva i all verden skal jeg drikke nå, enda mer Kettlesour Imperial Kölsch, eller skal jeg bare ta et glass vann og gå hjem (som jeg burde)?

Det enkle er ofte det beste: En herlig, smaksrik, humlefrisk IPA fra Ægir.

Så da var det å rusle diskret bort til baren, og mumle ut av munnviken: ”tar en helt vanlig Ægir jeg”. JA KA SLAGS ÆGIR? ”ehh—ipa” HÆ? IPA? ”..ja..” ÅKEI!

Sakte men sikkert gikk det opp for meg at jeg ikke hadde vært ærlig mot IPA. Jeg hadde løyet for den. Jeg hadde latt meg påvirke av trender, hadde vært arrogant og overfladisk, jeg hadde prøvd å være hip.

For IPA er så mye mer enn de todimensjonale bitterbombene som var så ”in” for en del år siden. (Se hvor mye IBU jeg kan putte i dette ølet).

IPA kan være den perfekte balansen mellom maltsødme, bitterhet, fruktighet, humletoner av citrus, mandarin, mango, grapefrukt, furunål, fersken, appelsinskall, etc. Det gikk opp for meg at IPA faktisk er godt. Veldig godt. Og det er lov å like IPA. Det er lov å synes at av og til er det bare IPA som gjelder.

Så kan hipsterne med sin einerlåg-pors-kveik-bourbonbarrellaged-råøl-bock sitte der og sture i all sin selvhøytidlighet.

Jeg går til bardisken med hevet hode og ber om EN DEILIG IPA, TAKK! For jeg elsker IPA. Jeg elsker IPA 10 år for seint, men det gir jeg blanke i.

Rolv Bergesen er til daglig kokk hos Grand Bergen, restauranten som står bak konseptet Beermaker’s Dinner, men han er også mannen bak Vestkast, Norges klart beste podcast.

Hatland

2 Comments

  1. Betyr det at jeg ikke kan like IPA på samme måte som forfatteren? 😉

  2. Hemmeligheten med IPA er at du kan nyte den hvorsomhelst, nårsomhelst og på hvilkensomhelst måte du måtte ønske… 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *