En smak av honning

Mjød er en kulturdrikk, en honningdrikk, en gudedrikk, en skaldedrikk og et afrodisiakum som får folk til å kaste seg ut i hemningsløse orgier.

Som Godt i glasset skrev i forrige uke, er Norges første mjøderi en realitet. Det blir spennende å se hva Mjøderiet klarer å få til, for mjød er i utgangspunktet neppe den enkleste varen å selge. Selv om mjød er en drikke med lang historie her til lands, er det lenge siden den var en obligatorisk del av festlighetene våre. For hva er egentlig mjød? I et kommentarfelt kunne man lese for ikke lenge siden om en kompisgjeng som ”skulle væra skikkelege vikingar og styrta i oss ei flaska mjød kjøpt på polet. Var det mest søtlegaste jævelskapen eg har nokon gong dråkke.”

Redd en bie: Mjød er et godt argument for å bevare biebestanden.

Redd en bie: Mjød er nok et godt argument for å bevare biebestanden.

”Vi kommer ikke til å bygge profilen vår rundt vikingtiden. Vi er opptatt av innovasjon. Vi fornekter selvfølgelig ikke tradisjonene, men vi ønsker å vise at mjød er en moderne og mangfoldig drikke,” forteller Stian Krog, som dukker opp sammen med Benjamin Ellingsen Løndal i denne ukens episode av podcasten Vestkast der han gir lytterne en grundig innføring i kunsten å lage mjød.

Paven sa nei: Det er en utbredt misforståelse at mjød er synonymt med ølene vikingene drakk før de gikk berserkergang på de britiske øyene, men øl og mjød er to vidt forskjellige drikker. Hovedingrediensen i mjød er honning, og honningen er søt. Det ligger faktisk i ordet; mjød betyr visstnok ”søtlig drikke”.

I motsetning til ølet der humlen fungerer som en slags motvekt mot sødmen fra maltet, har mjøden stort sett bare honning. De fleste tradisjonelle mjødene er alkoholsterke, og har mye restsødme etter gjæringen. Første gang jeg smakte mjød, var den nærmeste sammenligningen jeg kom dessertviner.

Passer honningkrukken: Stian Krog overvåker oppvarmingen av den etiopiske honningen.

Passer honningkrukken: Stian Krog overvåker oppvarmingen av den etiopiske honningen.

“Jeg tror ikke at vikingene drakk så mye mjød. Jeg tror heller ikke at mjød har vært så veldig utbredt i Norge,” sier Stian Krog, primus motor i Mjøderiet, og får støtte av Henry Notaker. I boken ”Ganens makt”, som kom ut på Aschehoug i 1993, skriver han at ”for folk flest var både mjød og vin sjeldne varer. Selv om en del mjød etter hvert ble produsert i Norge, ble mesteparten importert og derfor dyr å anskaffe. Vinen var så sjelden at en norsk biskop skrev til paven og spurte om å få bruke øl til nattverden, men dette fikk han avslag på.”

“Mjød var nok en drikk for de øvre lagene av befolkningen. Kornet de laget ølet av var en nødvendighetsvare og noe de fleste hadde tilgang til, mens det neppe var overflod av honning. Mjøden var også gudedrikken, og vi må vel anta at gudene kun holdt seg med den mest eksklusive drikken.”

At vikingene drakk mjød, selv om det neppe var i bøtter og spann, finnes det ugjenkallelige bevis for i de norrøne skriftene. Ifølge Wikipedia – nei, det er ikke en av de norrøne skriftene – var mjøden til jotnen Suttung skaldskapens, visdommens, inspirasjonens og poesiens drikke.

Gylne dråper: Mjøden er forlokkende og

Gylne dråper: Mjøden er forlokkende og forførende.

Før hjulet: Mjød er, i motsetning til hva mange tror, ingen norsk oppfinnelse. Det er mange som mener at mjød er den første alkoholholdige drikken verden ble beriket med. I boken ”Making Mead” skriver Bryan Acton og Peter Duncan at det er sannsynlig at ”mead was made even before the wheel was invented”.

Mjøden er en kulturdrikk i så å si alle land. Den er på sitt mest primitive vis enkel å lage. Sett ut en bøtte med honning og vann på terrassen, la villgjæren ta bolig i den, og etter en stund har du mjød.

”Prosessen er fortsatt veldig enkel,” forteller Stian. ”Vi løser opp honningen i varmt vann, overfører til en gjæringstank og tilsetter gjær. Det er gjæringsforløpet som er den kritiske fasen i moderne mjødbrygging. Mye kan gå galt. Og så bruker vi selvsagt ikke villgjær.”

Søker birøktere: En så enkel drikke kan naturligvis oppstå flere steder. Det finnes spor etter den i historiske skrifter mange steder. Det betyr at det finnes flere varianter av den, at man på ulike steder har hatt ulike tilnærmingsmåter. For mjød er ikke en ensidig drikke, det finnes mange varianter av den, mange muligheter, og det er akkurat disse Mjøderiet har et uttalt mål om å utforske.

”Det er ikke feil å snakke om terroir i forbindelse med mjød. Det finnes ulike honningtyper rundt om i verden, og disse setter tydelige avtrykk i smaken i de forskjellige mjødene,” forteller Stian. ”Den første batchen med mjød er laget med honning fra Etiopia, men målet er etter hvert å lage mjød også med norsk honning. Det er dessverre ikke lett å få tak i så store kvanta som vi trenger, noe som også handler om pris. Honning er en vesentlig mye dyrere råvare enn for eksempel korn, og vi ønsker  at produktene ikke skal bli altfor dyre i begynnelsen. Og bare sånn at det er sagt, så er vi interesserte i å komme i kontakt med norske birøktere.”

Dionysos: Nei, dette er ikke en moderne hjemmebrygger, men en skulptur av Dionysos fra Romertiden. (Foto: CC-lisens)

Dionysos: Nei, dette er ikke en moderne hjemmebrygger, men en skulptur av Dionysos fra Romertiden. (Foto: CC-lisens)

Ville sexorgier: Mjødlignende drikker har man altså funnet rester etter i oppsiktsvekkende mange land, og det er morsomt å se hvilke egenskaper man har tillagt drikken. Mjød er blitt brukt som medisin, som et middel for å komme i kontakt med den åndelige verden – det er jo alltids en god unnskyldning for å gå på fylla – men den mest utbredte egenskapen til mjøden er at den fungerer som et afrodisiakum.

I hinduismen beskrives en kilde med mjød som gjør folk fruktbare, hos grekerne var mjøden en del av de dionysiske festene som utviklet seg til reine sexfester, og hos de nordafrikanske maurerne endte bryllupsfestene, etter at gjestene hadde tyllet i seg uforskammede mengder mjød, i ville sexorgier.

Det finnes også en teori om at begrepet honeymoon har med mjød å gjøre, og en skikk var visstnok å skjenke brudgommen dritings på mjød. Hvis bruden fikk barn ni måneder seinere, var det et bevis på at mjødmakeren visste hva han holdt på med.

Variasjoner over et tema: Godt i glasset fikk smake et av Stians hjemmebrygg, en mjød laget på blant annet spansk kastanjehonning, og det var en åpenbaring. Dette er veien Mjøderiet ønsker å gå; å få folk til å oppdage mjøden som noe annet, som en kompleks rakker, et virvar av smaker som henger sammen. Første batch er allerede splittet i fem; tre av dem skal smakstilsettes med bær, en med julekrydder og en skal være rein. Noen av disse kommer også til å vannes ut, og på den måten vil produktene variere i alkoholstyrke. Stian og resten av gjengen går allerede svangre med planer om utallige mjøder. De skal leke seg med krydder, gjær, frukter, bær, humle, malt, kullsyre, og så videre. I første omgang vil produktene til Mjøderiet bli tilgjengelige på utvalgte utesteder, men etter hvert vil det også bli mulig å få tak i dem på flaske i butikk og pol. Med stor variasjon i smak og styrke vil mjøden stå seg godt til forskjellig mat.

Ekstremt dedikert: Noen vil kanskje mene at Benjamin Ellingsen Løndal drar interessen for honning og mjød vel langt?

Ekstremt dedikert: Noen vil kanskje mene at Benjamin Ellingsen Løndal drar interessen for honning og mjød vel langt?

Rolv Bergesen, kokk hos Grand Bergen og mannen bak Vestkast, var også med på smakingen av Stians Mjød. Han smilte bredt, skålte, og sa: ”Gåselever! Denne må vi prøve til gåselever!”

Den glemte drikken: Selv om mjøden omtrent er like gammel som sivilisasjonen selv, har den nesten forsvunnet ut av historien og finnes i dag kun som en kuriositet. Dette skyldes delvis at honningen i gamle dager var det foretrukne søtningsstoffet i husholdningen til folk, og at tilgangen var større enn i dag. Sukker var en luksusvare forbeholdt de rikeste, men på 1700-tallet etablerte man den ene sukkerplantasjen etter den andre på De vestindiske øyer i Karibia. Sukker smaker kanskje godt, men innføringen av sukkeret til USA og Europa er en skamplett i den hvite manns historie. Slavearbeidet gjorde det mulig å masseprodusere råstoffet kolonistene kalte det hvite gullet, og plutselig ble sukker allemannseie i den vestlige verden. Og når sukkeret ble billigere enn honning, da var det kroken på døren for mjøden.

God stemning: Man blir i godt humør av å lage mjød!

God stemning: Tarjei Øiestad Skeie og Stian Krog blir i usedvanlig godt humør av å lage mjød!

Mjøden er nemlig en glemt drikke. På polet i Norge har det eneste eksemplaret av arten lenge vært Valhalla Mjød. Denne søte mjøden har nærmest fungert som et alibi. Joda, vi har mjød. Heldigvis kan det se ut som om tingenes tilstand er i endring. Det siste året har det dukket opp et par norske, blant annet Heidrunn Mjød fra Ægir og Eiker Mjød fra Eiker Ølfabrikk. I Polen finnes det mjød av høy kvalitet, og i USA er honningdrikken i ferd med å bli trendy. Mjøderier som Superstition og Schramm’s Mead er i ferd med å brøyte opp veien, og kvaliteten er skyhøy. (Undertegnede har kun smakt en mjød fra Superstition, men det var nok til å få meg til å smile resten av kvelden.)

Mjøderiet henter inspirasjonen delvis fra USA, og har allerede etablert kontakt med internasjonale aktører i markedet.

”Vi er fortsatt i startgropen,” sier Stian, ”og har allerede en intensjonsavtale om en samarbeidsmjød med Superstition. Det er også enkelte bryggerier – deriblant BrewDog – som følger med på hva vi foretar oss, og jeg ser ikke bort fra at vi kommer til å brygge såkalte braggots, en blanding mellom øl og mjød, sammen med noen av disse.”

Kilde: “Making Mead” av Bryan Acton og Peter Duncan, Amateur Winemaker, 1968.

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *