Om kattepiss, kamelsvette og belgiske stallgutter

Enkelte ganger kan smaksbeskrivelser se ut som referatet fra et møte i en gruppe for seksuelle fetisjister.

Helge Haffy Hafstad, den daglige lederen ved ølbaren ØST i Stavanger, er blitt tegneseriehelt. I siste utgave av Lunch gjesteopptrer han – i rollen som seg selv – og forteller et par kunder at ølet de skal smake “bringer tankene over på leggskinnsvette”.

En lett gjenkjennelig Helge André Hafstad kan svette. (Faksimile fra Lunch)

En lett gjenkjennelig Helge André Hafstad kan svette. (Faksimile fra Lunch)

Morsomt, men overraskende lite virkelighetsfjernt.

Varme kjønn og kamelsvette: For nærmere 20 år siden omtalte Geir Salvesen, Aftenpostens faste vinspaltist, libanesiske Château Musar som en vin som lukter av “varmt kjønn og kamelsvette”. Omtalen gikk ikke upåaktet hen og ble gjenstand for både debatt og harselas.

Dedikerte vindrikkere har for lengst fått rykte på seg for snobberi, men dette ryktet har nå spredd seg til øldrikkere. Det er det selvfølgelig mange grunner til, men en av dem er språket. En øl er ikke lenger bare en øl, og haugevis av mennesker sitter på barer med nesene i glassene og lukter seg frem til den ene duften mer bisarr enn den andre. Ja, det er komisk.

En stadig mer vanlig referanse i beskrivelsen av surøl, er ordet stallgutt. Men en stallgutt er ikke bare en stallgutt, må du tro; det er en svett stallgutt, en belgisk stallgutt, en jovial stallgutt, og det får meg til å tenke at folk har ulike preferanser når det kommer til stallgutter.

”Det handler om å bruke humor, når en formidler ølsmaker. Ord vi bruker om øl, som surt og bittert, er veldig harde, og kan oppleves som litt skumle for noen som er nye i ølverdenen,” forklarer Helge Hafstad til nettavisen BYAS, og er inne på noe av det samme som Geir Salvesen.

Stødig nese: Ønologen Geir Salvesen er en språklig virtuos. (Foto: Dag Grundseth/ Øl Vin mat)

Stødig nese: Ønologen Geir Salvesen kan faget sitt. (Foto: Dag Grundseth/ gjengitt med hyggelig tillatelse av Øl Vin mat)

”Da jeg i 1990 ble spurt om å skrive avisens vinspalte (…), visste jeg at jeg måtte gjøre to ting: fortelle om vinen (…) og underholde samtidig. For å få til det måtte jeg delvis oppfinne et nytt språk,” skriver han i artikkelen ”Vinspråk – det umuliges nestenkunst” som sto på trykk i Språknytt (1/14).

Presise assosiasjoner: Humor er selvfølgelig viktig, og dette har Salvesen benyttet seg av. Han har blant annet omtalt aromaen i en cubansk vin som fra ”armhulen hos en barpike i Havana under Batista-regimet”. Dette er sannsynligvis bare vissvass, men det er virkningsfullt hvis du vil ha oppmerksomheten til folk. Salvesen kan vin, og omtalene hans er også innsiktsfulle og fulle av kunnskap, men poenget hans – å finne opp et nytt språk – er ikke dumt. Et glass vin eller øl er også en opplevelse. Salvesen understreker at smaken bare er reell ”under den fysiske smakingen” – og hvis vi holder oss unna de zenbuddhistiske konnotasjonene om trær som faller – så begrenser han smakingen til noe som handler om her og nå, der og da; øl eller vin kan smake annerledes i ulike settinger, det kan handle om dagsform, om temperaturer, om lagring, om forventninger, osv.

Språket er begrenset når det kommer til smakene i vin og øl. Det blir fort til at man gjentar seg selv. Selv sverger jeg til et kortfattet og konsist språk når jeg beskriver øl, og ord som bitter, syrlig og fruktig går altfor ofte igjen, men samtidig har jeg vært med på smakinger der assosiasjonene er overraskende og presise.

”Dette lukter som den røde gummistrikken du finner under lokket på et norgesglass,” utbrøt en i smakspanelet under innspillingen av Vestkast sin juleøltest nylig. Vi andre var enige, assosiasjonen var presis. Det handler egentlig om noe så enkelt og vanskelig som kjemi. Det er selvfølgelig ingen som har kastet røde gummistrikk oppi bryggekjelen, men det lukter sånn. På samme måten er det ikke banan vi lukter i belgiske øl, men eddiksyren isoamylacetat, selv om akkurat det ikke høres veldig sexy ut.

Haha! Det er jeg som har pisset i ølen din!

Haha! Det er jeg som har pisset i ølen din!

Hostesaft og kattepiss: Det er rundt regnet 800 smakskomponenter i øl, så det er ikke rart at det er lett å gå seg vill, men det betyr også at du ikke tar feil, selv om ingen andre fanger akkurat den smaken du gjenkjenner. Sier du smaken høyt, er det uansett rimelig sikkert at noen andre er enig. Øl kan faktisk være poesi; absurd, surrealistisk, abstrakt, konkret. Selv sliter jeg ofte med å sette ord på smaker jeg bokstavelig talt har på tungen, mens jeg andre ganger får assosiasjoner til blyantspissing, hostesaft eller kattepiss. Ord som gjerne har en negativ og ubehagelig klang, er ikke ment negative. (Ok, så er noen ment negative. Øl som lukter våt hund eller råtne egg, er ingen innertier.) Simcoehumlen gir nydelige citrustoner i øl, men den lukter også kattepiss. Det er ganske morsomt å gjøre folk oppmerksomme på det. Hm, dette har jeg luktet før, det lukter godt, hva er det?

For en stund siden serverte jeg franske oster til noen småbarnsforeldre. Da de kom inn i rommet, så de på hverandre og diskuterte hvem sin tur det var å bytte bleier på minstemann. Det handler om forventninger. Jeg overhørte også følgende på et hjemmebryggtreff for noen år siden: Det var en som luktet på en øl, han rynket på nesen, og sa at ”denne lukter fis”, før han forsiktig tok en slurk, smattet, smakte og konstaterte: ”men den smaker godt”.

Og det oppsummerer kanskje det jeg forsøker å si.

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *