Porteren – Guds hjelp i nøden

To norske hjemmebrygg, begge av typen ’baltisk porter’, er i år blitt brygget i stor skala. Dette er en type øl som sjeldent er blitt brygget i Norge. Hvorfor? Og hva er egentlig en baltisk porter?

I år er to premierte hjemmebrygg blitt brygget i stor skala i Norge. Det første var Ringnes sin Polaris Baltisk Porter (omtalt i stort monn her) som vant en konkurranse i regi av Norbrygg og Ringnes, mens det andre er vinneren av NM i hjemmebrygging som ble brygget hos Nøgne Ø i juni i år.

Nøgne Øs baltiske porter Gottes Hülfe in der noth slippes på nyåret.

Nøgne Øs baltiske porter Gottes Hülfe in der noth slippes på nyåret.

”Bryggerne har ønsket å vente, slik at ølet kan modnes på flaske før det lanseres,” forteller Tom Young, markedsansvarlig hos Nøgne Ø. Ølet som har fått navnet Gottes Hülfe in der Noth slippes i januar 2015, er allerede en herlig godsak; dypt rød, lett fenolisk og røstet med toner av kaffe. Ølet hanket inn en finfin sølvmedalje under årets International Beer Cup i Yokohama, så det er bare å glede seg.

Navnet på ølet skriver seg fra den nest største sølvgruven på Kongsberg, en 765 meter dyp gruve som de kalte Gottes Hülfe in der Noth. Navnet betyr ”Guds hjelp i nøden”, og det er bare å konstatere at det er et fantastisk navn på et øl.

Fra porterens storhetstid: Det er interessant at de to premierte hjemmebryggene som brygges i stor skala i år, begge er av typen ’baltisk porter’. Dette er en øltype som ikke akkurat har vært overrepresentert her på berget, noe som både er synd og merkelig. Historisk sett har nemlig den baltiske porteren hatt gode kår i Norden, men i Norge har den aldri fått fotfeste. I Sverige har de Carnegie Porter som første gang ble brygget i 1835, mens finnene har Sinebrychoff Porter som visstnok kan dateres helt tilbake til 1819, to klassikere som har holdt seg overraskende godt.

Nydelige finske Sinebrychoff Porter har en historie som skriver seg 200 år tilbake i tid.

Nydelige finske Sinebrychoff Porter har en historie som skriver seg nesten 200 år tilbake i tid.

På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var porteren det mestselgende ølet mange steder i Europa, og da særlig i Storbritannia. I London ble porteren brygget i så store kvanta at det er riktig å kalle det verdenshistoriens første masseproduserte øl. Britene utviklet også et sterkere, bitrere, tyngre og mer smakfullt øl som de eksporterte med skip til byene rundt Østersjøen. Ølet var sterkere og mer humlerikt fordi det skulle tåle overfarten. (Humlen har som kjent preserverende egenskaper, noe som gjorde at ølet var bedre rustet mot infeksjoner. Vi må allikevel gå ut fra at de første porterne hadde et syrlig stikk fra villgjær, i og med at man på denne tiden visste lite om gjær og gjærbehandling. India Pale Ale kom til verden omtrent på samme måte. Også den var sterkere og bitrere enn den tradisjonelle britiske pale alen, fordi den skulle takle sjøreisen til India. )

Katarina II var visstnok både glad i mørkt øl og hester.

Katarina II var visstnok både glad i mørkt øl og hester.

Skilt ved fødselen: Den sterke porteren som ankom byene rundt Østersjøen, kjenner vi i dag under to forskjellige navn: baltisk porter og Russian Imperial Stout. I utgangspunktet var det neppe noen forskjeller mellom disse typene, men de har fått ulike navn på grunn av hvor i Østersjøen de ankom. Den baltiske porteren kom til Baltikum, mens det russiskimperiale ølet havnet innerst i Finskebukten, i Sankt Petersburg. En av dem som falt pladask for den sterke porteren var Katarina II, imperator av det russiske riket på slutten av 1700-tallet, og hun sørget for å få ølet importert i store mengder (først og fremst til seg selv). Vi må kunne anta at dette er opphavet til navnet Russian Imperial Stout (i dag stort sett Imperial Stout), selv om man ikke er helt sikre. Mytene rundt Katarina II er så mange, at det godt kan hende at dette er en historie som bare er forbasket godt funnet på. (Ifølge mytene var Katarina II også glad i hester på en særdeles lite delikat og ulovlig måte.)

Originalen? Britiske Well's and Young's påstår å ha brygget denne fantastiske imperial stouten slik den ble brygget til Katarina II i 1795.

Originalen? Britiske Well’s and Young’s påstår å ha brygget denne fantastiske imperial stouten slik den ble brygget til Katarina II i 1795.

Man kan fortsatt argumentere for at skillet mellom en porter og en stout, kun er av det språklige slaget slik jeg har gjort tidligere. I porterens storhetstid gikk den sterke utgaven av ølet under navnet Stout Porter, og fortsatt kan det være vanskelig – til tider umulig – å skille mellom en porter og en stout. Tidligere nevnte Sinebrychoff Porter som blir solgt i Europa som en baltisk porter, ble tidligere solgt i USA som en Imperial Stout, mens Nøgne Ø Porter som hos Ratebeer har status som en porter, blir sett på som et typeriktig eksempel på en baltisk porter hos BJCP (Beer Judge Certification Program). Porteren og stouten er i mange tilfeller så nært beslektet at til og med trente ølhunder tar feil.

Egenart: Det finnes likevel grunner til å skille ut den baltiske porteren som en egen type. For det første begynte man å brygge og utvikle egne portere i de baltiske landene (og også i land som Polen, Sverige og Finland), noe som ga dem egenart. Etter hvert ble det også vanlig å bruke lagergjær i de baltiske porterne i stedet for overgjær som er vanlig i stoutbrygging. Alkoholprosenten er vanligvis lavere i baltiske portere sammenlignet med dens russiske storebror – OG i den baltiske porteren ligger typisk på mellom 1.060 og 1.090, mens den stort sett ligger på mellom 1.075 og 1.115 i en imperial stout. – noe som følgelig også bidrar til mindre fylde. Jeg har smakt flere virkelig gode baltiske portere som jeg mener skiller seg vesentlig fra den imperiale stouten. Tidligere nevnte Koff Porter, polske Zywiec Porter og Thisteds Limfjord Porter er tre av dem, alle aldeles nydelige øl.

Polske Zywiec Porter er en av undertegnedes favoritter innen sjangeren.

Polske Zywiec Porter er en av undertegnedes favoritter innen sjangeren.

I og med at porteren fikk en så stor utbredelse i land nær oss, er det merkelig at den ikke fikk fotfeste i Norge på 1800-tallet. Skipene som var fullastet med dette mørke ølet passerte deler av Norge på sin reise inn til Østersjøen, og det finnes enkelte spor i skriftlige kilder om at porteren ble både solgt og drukket av nordmenn tidlig i dette århundret. Men det var neppe det samme ølet som ble sendt til det russiske tsarveldet.

Norsk porterbrygging: I en artikkel i Tobias skriver Bård Alsvik blant annet om Norges første landfaste bryggeri som ble startet av Johannes Thrane rundt 1800, et bryggeri som sleit med å konkurrere mot ”den slettere engelske Porter som både var et svakere og dyrere øl enn Thranes.” Dette harmonerer dårlig med den alkoholsterke og fyldige porteren, men kanskje engelskmennene anså Norge som et mindre viktig marked enn områdene i Finskebukten? Den engelske porteren kom nemlig i flere versjoner, og i takt med den økende populariteten ble det også jukset med ingrediensene. Malt var en dyr råvare, og bryggeriene erstattet deler av den med alt fra sukker og hamp til stryknin og opium. Ray Daniels skriver i boken ”Designing Great Beers” at den industrielle porteren utviklet seg til å bli et produkt ”the brewer himself probably would not drink”.

Christiania Porterbryggeri forsøkte seg i 1876 med en Double Porter.

Christiania Porterbryggeri forsøkte seg i 1876 med en Double Porter.

Selv om norske bryggerier tidlig sverget troskap til de bayerske bryggetradisjonene, ble det også importert portere til Norge. I boken ”Næringslivets reisning i midten af det nittende aarhundre” av F. H. Frølich heter det at ”Fra London, hvorfra indføres en Mængde Porter-Øl, burde denne Bryggekunst læres, saa kunde mange Penge spares.” Det ble også gjort et par forsøk på 1800-tallet på å etablere bryggerier som spesialiserte seg på porteren, men de holdt ikke lenge. I boken ”Glimt av reiselivet før og nu” forteller Francis Bennet om sin far Thomas – mannen bak Norges første reisebyrå – at han også startet ”et porterbryggeri, men det gikk ikke, enda han fikk en brygger fra England hit – så vidt jeg vet i 1850-årene.” Det ble også gjort et forsøk i 1876 i Oslo med etableringen av Christiania Porterbryggeri. De kom på markedet blant annet med ølet Double Porter, altså en sterk porter. Det kan godt hende at flere norske bryggerier prøvde seg på porterbrygging på 1800-tallet, men særlig stor suksess kan de neppe ha hatt. (Tidlig norsk bryggerihistorie er dessverre sørgelig lite dokumentert, så hvis noen vet noe jeg ikke vet om denne historien, gi for all del beskjed i kommentarfeltet.)

Porteren er uansett tilbake igjen i Norge nå – det har den for så vidt vært en stund – og denne gangen med suksess. De to baltiske porterne, Polaris Baltisk Porter og Gottes Hülfe in der Noth, fyller et hull i det norske ølutvalget og er begge så gode, at det bare er å håpe at de blir brygget igjen og igjen og igjen.

Kilder: Ray Davies: “Designig Great Beers” (Brewers Publications, 1996/ 2000), Michael Jackson: “Michael Jackson’s Beer Companion” (Mitchell Beazley, 1994), Bård Alsvik: “Ølbyen Kristiania” (artikkel trykket i Tobias, tidsskrift for oslohistorie nr. 1/2010), Thorbjørn Frølich: “Næringslivets reisning i midten af det nittende aarhundre” (Kristiania, 1919) og Christen Pram: “Kopibøker fra reiser i Norge 1804-06” (Norske kunst- og kulturhistoriske museer, 1964),

Hatland

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *