Imperial porter – en historisk umulighet?

Mitt bidrag til konspirasjonsteoriene kommer neppe til å få mange følgere og endre verden. Men det er faen meg på tide at noen sier i fra!

Det er ikke alltid like lett å kalle en spade for en spade.

Det er ikke alltid like lett å kalle en spade for en spade.

Norske håndverksbryggerier, og da særlig Ægir og Nøgne Ø, har hanket inn den ene prisen etter den andre det siste året. Hyggelig, men fortjent? To av prisgrossistølene er Ægirs Lyncburg Natt og Nøgne Øs Imperial Rye Porter, begge er meget gode og begge kategoriseres som imperial portere.

Men – og nå skal jeg kverulere – fortjener denne kategorien livets rett?

Hvis vi blar oss bakover i historiebøkene, finnes det nemlig gode grunner til å si at nei, en imperial porter kan ikke finnes, det er rett og slett ikke mulig.

Psykoanalyse av porteren: For å forstå porteren til bunns, må vi gå tilbake til dens barndom. Vi er i England på 1700-tallet, skitne industribyer, folk går på pub for å drikke vekk dagens slit. En porter er en tyktflytende sølepyttbrun drikke, den er arbeidernes foretrukne drikk, og den er verdenshistoriens første masseproduserte øl. Ja, du leste riktig. Porteren var 1700-tallets pils, den var sågar det første industrialiserte ølet som ble brygget.

To gode stout portere fra Ægir.

To gode stout portere fra Ægir.

Porteren smakte vesentlig annerledes på 1700-tallet enn hva den gjør i dag. Tilfanget av ulike typer malt var mindre, bryggemetodene var forskjellige og man hadde på langt nær den samme kontrollen over gjæringen som man har i dag. Ray Daniels – forfatteren bak hjemmebryggerbibelen ”Designing Great Beers” – mer enn antyder at den opprinnelige porteren var mørkerød, at den hadde utpreget røyksmak og at den høyst sannsynlig var infisert av villgjær. Kort sagt: De opprinnelige porterne var en helt annen historie enn dagens portere, men den historien får vi heller dra en annen gang.

Porteren fantes – den gang som i dag – i ulike varianter, og den sterkeste varianten begynte man raskt å referere til som en stout porter. Se for deg en industriarbeider som kommer inn på den lokale puben etter endt arbeidsdag, han slår knyttneven i bardisken og sier ”Give us a Stout Porter!” og du har et bilde på sånn omtrent hvordan man tror at stouten kom til verden.

Spørsmål på øleksamen: Er dette en porter eller en stout?

Spørsmål på øleksamen: Er dette en porter eller en stout?

På engelsk og norsk: Det engelske ordet ’stout’ betyr i det vesentligste det samme som det norske ordet ’staut’, og er således en betegnelse på noe sterkt, kraftig og stødig. Espen Lothe er inne på dette når han snakker om de kommende flaskeølene fra Kinn, der han omtaler ølet Gamleguten som en lys staut: ”På 1800-talet i England vart ordet ’stout’ brukt omtrent som ’imperial’ blir brukt no for tida, altså som eit ord for å understreke at det er eit sterkt øl det er snakk om, og ikkje berre eit mørkt øl.”

I dag høres betegnelsen ’lys stout’ ut som en selvmotsigelse, en umulighet, men den er jo ikke det. Stout var ingen øl, det var en benevnelse på styrke. Det er omtrent det samme som når man i Norge spør etter en halvliter. En halvliter er ingen spesifikk øl, men alle vet hva det er snakk om.

I England – man vet ikke nøyaktig når – begynte øldrikkerne til slutt bare å be om en ’stout’, og dermed hadde de gitt et nytt navn til den sterke porteren. Og bryggeriene fulgte etter. Guinness hadde på denne tiden spesialisert seg på portere, men i 1820 endret de navnet på sin sterkeste øl til Guinness Extra Stout Porter, og ikke lenge etter ble den bare hetende Guinness Extra Stout.

Jøss, språkdjevelen Ivar Aasen ser nesten skummel ut...

Jøss, språkdjevelen Ivar Aasen ser nesten skummel ut…

En stout var med andre ord ikke en ny type øl, det var bare et nytt navn på en allerede eksisterende øltype. I min villfarelse har jeg lenge trodd at det som i dag skiller en porter fra en stout, er bruken av røstet bygg (bedre kjent som roasted barley), men det stemmer ikke. Røstet bygg kan fint brukes i både portere og stouter, og det er i det store og hele ikke enkelt å skille disse øltypene. Det et bryggeri kaller en stout, kan et annet bryggeri kalle en porter, og ingen av dem tar feil. (Kinn tar forresten alle mulige hensyn i sin typedefinering av ølet Svartekunst som de klassifiserer som en ”Foreign Extra Double Imperial Russian Export Stout Porter”. Hysterisk morsomt, spør du meg.)

Full forvirring? For å gjøre forvirringen komplett, kan vi peke på at man selv i de klassiske typedefinisjonene sliter med å skille en stout fra en porter. Norbrygg kaller en spade for en spade, og gjør ingen forskjell på moderne portere og stout, mens RateBeer helgarderer i sin definisjon av en imperial/ strong porter: ”(…) fall in between the traditional porter, the Baltic porter, and an imperial stout” og i en diskusjonstråd på Norbrygg skriver en kompetent hjemmebrygger at ”hvorvidt du velger å kalle den stout eller porter kan i grunnen være det samme.”

Eh… Ok? Nei? Eller skal det være ja?

Er dette en uallminnelig god imperial porter eller bare en god imperial stout?

Er dette en uallminnelig god imperial porter eller bare en god imperial stout?

Så hva er poenget mitt? Vel, det er på samme tid enkelt og veldig komplisert. En stout porter som vi i dag kaller en imperial porter, altså en sterk porter, vil per definisjon ikke kunne være noe annet enn en stout eller en imperial stout. Det er lureri å kalle den noe annet. (Den svenske Stormaktsporter fra Närke Kulturbryggeri som av mange regnes som verdens beste øl, klassifiseres som en imperial stout. Hvorfor? Logikken er ufullkommen.)

Nå finnes det en del norske eksemplarer av denne arten, øl som vinner heder og ære verden over, men fortjener de egentlig det? De er gode øl, for all del, men er de ikke bare ikledd keiserens nye klær? Ville Ægirs Lynchburg Natt som er lagret på Jack Daniels-fat og Nøgne Øs Imperial Rye Porter hanket inn priser dersom de ble vurdert i kategorien ”imperial stout”?

Vel, en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, så vi lar bare svarene henge i luften som villgjær.

Kilde: “Designing Great Beers” (1996) av Ray Daniels, Brewers Publications.

Lenker: Norbryggs definisjon av øltyper, RateBeers definisjon av Imperial/ Strong Porter

Hatland

5 Comments

  1. Veldig bra art. Det kommer imidlertid en ny norsk ølbok på markedet om ikke så lenge, hvor Ægirs Sumbel og Kinns Prestesonen blir kategorisert som brown porter, mens Nøgne Øs Porter og Håndbryggeriets Porter blir betegnet som robust porter. Forfatteren har faktisk skrevet om det i dag 🙂

  2. Blir om Nøgne, Håndbryggeriet, Kinn, Ægir og Lervig. Skriver så blekket spruter (selv om bruker mac!!) Forresten mange “vrangforestillinger” som har blitt sannheter når det gjelder definisjon av øltyper, men det får vi leve med.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *