Quiet is the new Loud

I dag er det session beer day! Jekk korken av en øl med lite alkohol, men behagelig mye smak! Og skål!

Guineu Riner er en herlig spanjol på 2,8%!

Guineu Riner er en herlig spanjol på 2,8%!

For et par år siden besøkte jeg ølbutikken/ baren La Cerveceta i Barcelona. Jeg trålte hyllene på jakt etter godbiter og kom til slutt i snakk med innehaveren. Jeg spurte om han kunne anbefale meg en virkelig god øl fra Spania, og det kunne han. Han hentet frem en flaske, en Riner fra bryggeriet Ca l’Arenys – Cervezas Guineu. ”This one is really good,” sa han, jeg takket, betalte og gikk.

Et par dager seinere drakk jeg denne ølen. Jeg var skeptisk. Jeg trodde faktisk fyren køddet med meg. Ølen holdt 2,8 prosent alkohol, jeg hadde ingen forventninger, men ble blåst over ende. Humlefrisk, akkurat passe bitter, velbalansert… Denne ølen kunne jeg ha drukket mye av. Forbanna synd at den ikke selges i butikkene i Norge.

Det nye ekstreme? Jeg skrev nylig om ekstremøl, og avsluttet bolken med spørsmålet om hvor veien går videre. Trendensen de siste årene har vært heftigere og heftigere øl. En IPA er ikke lenger en IPA, det er gjerne en dobbel IPA eller en trippel IPA, ofte hinsides gode, men alkoholsterke. Det er kanskje på tide å tvinge pendelen i motsatt retning?

Jeg er veldig glad i heftige øl, det er ikke det, men skal du ha en kveld på byen, så bøtter du ikke nedpå flaske etter flaske med den 14 prosent sterke samarbeidsølen Double Eye PA til Mikkeller og Lervig. Da er det hyggelig å finne én øl som gjør deg i stand til å føre en relativt normal samtale hele kvelden.

Min spådom – eller kanskje det er mer riktig å si håp – er at øl med lavere alkoholstyrke er det nye ekstreme. Det er en spennende verden å utforske, er det ikke? Alkoholsvake øl med smak? Og så er det en utfordring for bryggerne, og det burde de jo like. Vel, nå er hansken kastet, ta i mot.

Alkoholbomber = smaksbomber: Det er ikke uten grunn at så å si alle øl som regnes som de beste i verden, inneholder mye alkohol. Alkohol er en smaksforsterker som også tilfører fylde. (Man ser litt av den samme tendensen i vinens verden; mange av de såkalt beste rødvinene er alkoholsterke. En amaronevin, for eksempel, holder typisk rundt 15 til 16 prosent.)

Da BeerAdvocate for noen år tilbake regnet ut snittet på alle ølene som var innregistrert til nettstedet, kom de frem til at alkoholgjennomsnittet på 30’000 øl var 5,9 prosent. Det er overraskende høyt. Kroppen din takler ikke for mange øl med så pass høyt alkoholinnhold i løpet av en kveld, da blir du rett og slett sørgelig dritings. Min påstand er at håndverksbryggeriene i sin iver etter å brygge best mulig øl, brygger alkoholsterke øl.

Firewood Stout på 3,7% fra ABC Brewing er fyldig og god.

Firewood Stout på 3,7% fra ABC Brewing er fyldig og god.

Tvangstrøye: Den samme tendensen ser vi i Norge, om enn på en litt annen måte. På vinmonopolet varierer norske øl i styrke, men i butikkhyllene holder alle norske øl minst 4,5 prosent alkohol. I og med at grensen som skiller øl i butikk fra øl på vinmonopol er satt til 4,75 prosent, virker det som om man må ligge så nært denne grensen som mulig. Det minner mistenkelig om en tvangstrøye. (For all del, det finnes gode norske øl i butikkstyrke, prøv for eksempel Lervigs Lucky Jack, Nøgne Øs Havre Stout eller Haandbryggeriets Pale Ale, men i den grad norske håndverksbryggerier lager kompromissøl, så er det disse. Når det er sagt, så er Lucky Jack en av mine norske favoritter.)

Konseptet med gode øl med lavt alkoholinnhold er spennende og relativt uutforsket. Og det finnes allerede et par gode eksemplarer på markedet. Det er ikke lenge siden jeg smakte Firewood Stout – en dry stout – fra det nye og særdeles spennende ABC Brewing, en øl som føles fyldigere og smaker heftigere enn de 3,7 prosentene skulle tilsi. Ellers har Kinn Bryggeri prøvd seg med sin Manna på 3,7%, en mild ale som har fått veldig gode tilbakemeldinger. Disse ølene er foreløpig et par de få av unntakene som bekrefter regelen, men bryggere jeg har snakket med sier at det sannsynligvis kommer mer.

Red MacGregor fra Orkney er en perfekt balansert bitter på 4%.

Red MacGregor fra Orkney er en perfekt balansert bitter på 4%.

Session beers: I Storbritannia er det annerledes. Her finner man en haug med øl med lav alkoholstyrke. Og det er herfra begrepet Session Beer stammer. Det er mange som har forsøkt å definere begrepet, men i og med at opprinnelsen er såpass uklar, er definisjonene ganske ulike. Det som synes klart er at en sessionøl (kan ‘hverdagsøl’ være en passende norsk oversettelse?) er en øl du kan drikke flere av i løpet av en viss tid – for eksempel i lunsjpausen på jobb – uten å bli fullstendig kanakkas.

I januar i 2007 startet den anerkjente ølbloggeren og ølbokforfatteren Lew Bryson The Session Beer Project. Han hadde allerede spurt flere store amerikanske bryggere om hvorfor de ikke brygget flere alkoholsvake øl, og svaret han fikk var: ”Det er din feil.” Øh, ja vel, sier du det? Håndverksbryggerne pekte på at fokuset på heftige øl var så stort blant ølbloggere , ølkjennere og ølanmeldere, at det var den veien de gikk. (På listen over de 50 beste ølene hos RateBeer, holder kun elleve av ølene under ti prosent alkohol. Ingen av ølene er svakere enn fem prosent. Det er oppsiktsvekkende.)

The Session Beer Project til Lew Bryson er veldig spennende.

The Session Beer Project til Lew Bryson er veldig spennende.

Session Beer Day: Bryson satte dermed i gang en egen ølblogg for alkoholsvake øl, og han stilte opp følgende kriterier: En sessionøl 1) er på under 4,5 prosent alkohol (”I’ve always said that session beer is beer you can drink while you’re playing cards, without worrying about gambling away your house”), 2) er velbalansert, 3) tar ikke fokuset vekk fra den gode samtalen (man drikker øl og snakker om noe annet, man snakker ikke i timevis om ølene man drikker) og 4) koster ikke skjorten.

Prosjektet til Bryson har båret frukter, og sessionøl er en egen greie i USA nå. (Ok, så skal ikke han ha all æren, men han har absolutt vært med på å skubbe tingene i rett retning.) Det fins bryggerier som ikke brygger øl sterkere enn 4,5%, barer som setter sin ære inn på å servere så mange alkoholsvake øl som mulig og en egen dag for å feire disse ølene.

Og det er tilfeldigvis i dag. Så happy session beer day, folkens! Og skål!

Lenker: The Session Beer Project, Lew Brysons definisjon på session beer, BeerAdvocates definisjon på session beer, ABC Brewing.

Hatland

6 Comments

  1. Meget bra innlegg, men kan forøvrig kommentere at amarone _ikke_ regnes blant de beste vinene i verden. Ikke en gang i topp 100.

    At alkohol bærer smak og fylde er vi alle enige om, men jeg ønsker meg et større fokus på balanse. I vin har dette vært et fokus i store deler av vinverden lenge (de beste amaroneprodusentene er også ute etter balanse og lager amarone på rundt 15%, mens de mindre gode guffer på med 17-18%, restsukker og eikepreg). Det som dog er felles for begge sjangrene er at øl og vin som gir alt på en gang (mest mulig av alt) får mye oppmerksomhet og blir store suksesser i USA, som igjen setter trenden for resten av verden.

    I vinsammenheng har såkalte supertoskanere banet veien for at veldig mange land lager vin der det er om å gjøre å få maksimal konsentrasjon sammen med heftig bruk av ny eik. Disse vinene blir ofte mastodonter som mer angriper munn og nese enn flyter gjennom den. Som en kontrast lager store deler av vinverden viner med balanse som fokus. Burgund produserer noen av de dyreste vinene i verden og normalt har alkoholprosenten lagt på 12,5-14%, og som først og fremst er kjent for en enestående balanse mellom syre, fruktkonsentrasjon og fylde. Der har global oppvarming dyttet alkoholprosenten opp i de senere årene, noe som bekymrer europeiske vinprodusenter. Tyske rieslinger, som igjen er på vei opp i pristoppen etter 60 år med ussel kvalitet og dertil lave priser, er først og fremst kjent for stram syre, mineralstruktur og en aromatisk frukt. Vinene varierer fra 6,5% til 14%.

    Øl kommer til å få den sammen variasjonen i kvalitetsølene. Som så mye annet går man først foran ved å gjennoppdage gamle klassikere i ny drakt, med nye vrier. Etterhvert som flere kaster seg på vil de produsere en blanding av merkeligere, mer ekstreme og tidvis bedre varianter. Når det ekstreme, både i alkohol, humle, maltkonsentrasjon og kreativitet er utforsket lenge nok vil noen gå lei og forsøke å produsere rene, balanserte øl i sine sjangre. Noen vil ta opp porteren og produsere portere der du må jobbe for å kjenne smakene og aromaene, de kommer ikke villig opp av glasset og inn i nesen. Noen vil gjenoppdage den klassiske oppskriften, noen vil lage øl på eget korn for å gi øl en retning av terroir. Jevnt over vil øl bli bedre og bedre etterhvert som man finner ut hvor langt man kan gå i en retning, og lærer seg å bruke kunnskapen for å produsere det beste ølet i spesiel stil. Sessionøl er en variant av dette. Hvordan produserer man et så smakfult øl som overhode mulig uten å ty til høy alkohol og store mengder humle?

    Jeg ønsker alle nye øl velkommen og smaker villig vekk, men det jeg gleder meg mest til er når noen velger å fokusere på hvordan de skal få frem øl som er best mulig til spesielle typer smaker i mat. Så langt har selv de som fokuserer på øl og mat i kombinasjon valgt å lage øl først og så mat som passer til, men det er fullt mulig å produsere øl med spesifikke kvaliteter for siden å matche spesifikke kvaliteter i mat.

    En av de største fordelen øl har fremfor vin er at øl nesten ikke har regler for hvordan det skal være. Der vin etterstreber renhet (en trend som er veldig sterk om dagen) kan øl etterstrebe frie smakskvaliteter. Variasjonsmulighetene er uendelige.

  2. Well, that goes to show how little I know… Vin er ikke min verden, selv om jeg fortsatt foretrekker vin til mat. Jada, det er både selvmotsigende og tullete i og med at jeg er en ølmann, men det finnes et visst poeng i utsagnet. Jeg jakter stadig den ølen som løfter et måltid på samme måten som vin kan gjøre det… Velbalanserte session-øl interesserer meg veldig for tiden, selv om det finnes få reindyrkede sådanne her hjemme foreløpig. Jeg tror, som du skriver, at dette er noe som kommer til å få mer og mer fokus. (Jeg har smakt mange fantastiske ekstremøl, det er ikke det, men mange av dem synes jeg har en høy show-off-faktor, type se-hva-jeg-kan! I fjor smakte jeg blant annet Mikkellers Ris á la Mande, en øl kalt opp etter den tradisjonelle danske juledesserten, og den smakte mandelessens. Meningsløs øl, spør du meg, men sikkert et bevis på at det meste er mulig for en god brygger. Som hjemmebrygger har jeg forsøkt meg på et par ekstreme humlebomber – for så vidt ganske gode – men målet med bryggingen blir mer og mer å brygge velsmakende og velbalanserte øl. De ekstreme variantene kan jeg heller sjekke ut på bar.)
    Parring av mat og øl er noe jeg ligger bakpå med, som jeg må sjekke mer ut.
    Tusen takk for en fantastisk og innsiktsfull kommentar!

  3. Strengt tatt er vel ikke velbalanserte øl noe som kommer til å komme? Det har da eksistert svært lenge? Det er ekstremølene som er det nye. Tradisjonelle belgiske ales, britisk øl og kvalitetslagere fra Tyskland os Tsjekkia viser svært ofte en god balanse mellom malt, humle, gjærpreg og alkohol. At mange såkalte ølentusiaster oppfatter dette som “kjedelig” for tiden er forhåpentligvis noe som vil endre seg, men ølene finnes og svært mange bryggere etterstreber også balanse. At session-øl er på vei til å bli hipt i ølmiljøer skyldes vel snarere at trender og smaker endrer seg, ikke at session-øl av høy kvalitet egentlig er noe nytt.

    En annen sak er vel at hva som oppfattes som “balansert” kan være svært subjektivt…

    • Ordet “balansert” er upresist, jeg ser den…
      I løpet av den nærmeste måneden skal jeg både til England og Tyskland, og jeg gleder meg til å sjekke ut en del av de “kjedelige” ølene. At session-øl er gammelt nytt, er jeg for så vidt enig i. (Det er vel en grunn til at jeg ikke klarer å finne opprinnelsen til begrepet, som sannsynligvis bare var et munnhell på en britisk bar for veldig lenge siden.) I den hippe, trendy og überkule ølverden vi lever i for tiden, er session-øl snarere unntaket enn regelen. I og med at de “nye” mikrobryggeriene ofte setter standarden – det er de som får oppmerksomheten på ølblogger og i media – mener jeg at det er på høy tid at ting endrer seg. Norske dagligvarebutikker har forbedret seg, og hvis de fortsetter å ta inn “kjedelige” øl fra England, Belgia, Tsjekkia og Tyskland, vil ingenting glede meg mer. (At disse ølene blir sett på som kjedelige, er jo intet mindre enn ironisk og historieløst, men det får jeg heller komme tilbake til seinere.) Jeg tok forresten en overfladisk sjekk over hvor mange norske øl som holder mindre enn 4,5 prosent alkohol, og det var ikke mange. Ægir har Dag, Kinn har Manna og dere i ABC har Vinland Bitter og Firewood Stout. I tillegg har det nye brygghuset til Mack et par (og deres Judas Yeast er ikke god). Felles for samtlige av disse – kanskje med unntak av Ægirs Dag – er at de er lite tilgjengelige. Blant utenlandske bryggerier finnes det mange eksempler på gode session-øl. og noen av disse har jo kommet i hyllene hos enkelte norske butikker, men det jeg etterlyser er vel at norske bryggerier skal hive seg på bølgen og gjerne at norske importører forfølger dette markedet bedre.

  4. Enig med dere begge to, men når jeg snakket om at det “kommer til å komme” så tenker jeg heller at det blir en vridning bland de nye bryggeriene, de små og mellomstore håndverksbryggeriene, mot øl med sterkere fokus på balanse og mindre på å tøye grenser. Mange av mine favorittøl er særs bra balanserte (Weihenstephaner Hefeweissen, Duvel, Fuller’s London Porter etc.), men de har ikke dominert øltrendene i media i senere tid. Noen av dem står sterkt i sine markeder og selger i bøtter og spann, men mange meget gode tradisjonsøl (kanskje gikk det mest ut over britiske øl) døde ut da pils og lager tok over massemarkedet i storparten av verden. At den nye ølbølgen da går fra en ekstrem (det bortimot smakløse) til den andre (som øl med 100+IBU f.eks) er ikke veldig overraskende. Slik er det ofte.

    Det jeg mener vil skje er at de samme bryggeriene, ikke nødvendigvis alle, men en del av dem, vil gå over til å fokusere på øl som bare er rene, balanserte og særs gode versjoner av sine ølsorter. En del av det finnes allerede, men det er ikke foreløpig det som får mest oppmerksomhet.

    En annen ting som frustrerer meg når jeg snakker med en del ølentusiaster er utsagn som “pils er ikke noe bra”, “omtrent alt av øl på butikken suger”. Det finnes en del som ikke deler dette synet, men jeg møter det litt for ofte. Det dekker over det faktum at gode, klare og frisk pilsnere kan være et utmerket følge til en del matretter, for eksempel, eller at høy alkohol kan være et problem med andre matretter.

    Jeg er dog i overkant opptatt av drikke og mat sammen. Antageligvis fordi min interesse for vin og øl er likestilt med min minst like store interesse for mat. For meg er det en gåte at man kan spise smakløs ferdigmat ved siden av en strålende øl. Når jeg spiser noe godt vil jeg har noe godt og passende å drikke, og omvendt. Om jeg helst vil ha øl eller vin varierer noe med hva jeg spiser, og med hva jeg har mest lyst på.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *