Nyskapende. Grensesprengende. Ekstremt.

Hva er egentlig ekstremøl? Er det bare markedsføring eller snakker vi om virkelig gode øl?

I 1994 kom det amerikanske bryggeriet Boston Beer Company – her på berget mest kjent for varemerket Samuel Adams – på markedet med ølet Triple Bock, et øl med en alkoholprosent på vanvittige 17,5. På dette tidspunktet var dette det sterkeste ølet som noensinne var brygget i USA. Jim Koch, grunnlegger og formann av Boston Beer Company, kategoriserte ølet som en extreme beer, og utvidet dermed vokabularet til ølkjennere over hele verden.

BrewDog spiller pønkmusikk på fullt volum.

BrewDog spiller pønkemusikk på fullt volum.

Begrepet ble raskt synonymt med ekstremt sterkt øl, noe som fikk Jim Koch til å presisere hva han egentlig mente: ”Ekstrem er å gjøre noe nytt under bryggeprosessen. Det er som å skape en helt ny sjanger innen musikk, i motsetning til å bare spille den samme musikken mye høyere.”

Fullt volum: Skotske BrewDog er selverklærte pønkere, de elsker å skru musikken på fullt volum, de er i førersetet når det gjelder ekstremøl, og de var selvfølgelig pådrivere i kampen om å brygge verdens sterkeste øl.

Galskapen begynte i 2008. Tyske Schorschbräu lanserte den 31 prosent sterke Schorschbock, Brewdog svarte året etter med sin Tactical Nuclear Penguin på 32 prosent. De to bryggeriene brukte krigsmetaforer i racet mot å brygge det sterkeste ølet, tabloidene skrev side opp og side ned, galskapen eskalerte. Schorschbräu kom på markedet med en ny bokkøl, denne gang på 40 prosent, Brewdog kontret med sin 41 prosent sterke Sink the Bismarck, et øl de beskriver som et øl ”der volumet er skudd på maks”.

Krigen kulminerte i 2010. Først kom Brewdog med tolv flasker fylt med alkoholmonsteret End of History (55%), så avsluttet Schorschbräu det hele med alkoholbomben Finis Coroanat Opus (57%). BrewDog som har kontroverser som egen kategori på CV-en, pakket likeså godt de tolv flaskene med End of History inn i døde røyskatter og ekorn. Smakfullt? Neppe.

BrewDogs End of History: Ekstremt øl i ekstrem innpakning. (Bildet er gjengitt med tillatelse fra BrewDog).

BrewDogs End of History: Ekstremt øl i ekstrem innpakning. (Bildet er gjengitt med tillatelse fra BrewDog).

Ekstremøl handler om å eksperimentere, om å finne opp nye hjul. Det er kreativitet og galskap i skjønn forening, eller som BrewDog konkluderte med: ”We torn up convention, blurred distinctions and pushed brewing, science and beer packaging to their absolute limits.”

(Det hører med til historien at skotske Brewmeister i ettertid har påberopt seg at ølet Armageddon holder 65%, men dette er sannsynligvis rein bløff.)

Bittert stunt: Ikke lenge etter at BrewDog lanserte Tactical Nuclear Penguin, lanserte de også antitesen Nanny State. Ifølge bryggeriet var dette det mest humlede ølet som noensinne var brygget i Storbritannia, og alkoholprosenten var på 1,1. BrewDog mente sågar at de hadde oppfunnet en ny type øl som de kalte imperial mild.

Jeg smakte dette ølet i sin tid, og husker at jeg syntes det virket ufokusert og ubalansert. Det luktet humle, jovisst, men det var overveldende bittert. Her snakker vi grapefrukt ganger ti. BrewDog har seinere kommet med en ny versjon på 0,5 prosent som visstnok skal være av et helt annet kaliber. På etiketten til den nye versjonen innrømmer BrewDog at den første versjonen var ment som ”a great publicity ploy” (et markedsføringstriks).

BrewDog stiller nærmest i egen klasse når det gjelder å skaffe seg publisitet. Kult design, tøff markedsføring og selvfølgelig en haug med stunts og ekstreme øl. Personlig synes jeg at det kan bli for mye av det gode. BrewDog brygger mye godt øl, men disse forsvinner fort i støyen av alle de crazy påfunnene til skottene.

Sam C(Foto: Braden Kowitz Rostad/flickr/CC-lisens)

Sam Calagione, sjefen for Dogfish Head.
(Foto: Braden Kowitz Rostad/flickr/CC-lisens)

Spytter i ølet: I boken ”Brewing up a Business” av Sam Calagione, grunnleggeren av det amerikanske mikrobryggeriet Dogfish, peker han på akkurat dette som de mindre bryggerienes akilleshæl: ”Nobody is going to believe you when you tell them how great your product is if they have never heard of you. But if these potential customers are told about the merits of your service or products by someone they believe in, you might have a fighting chance. This is why public relations is so much more important for a small company than advertising.”

Dogfish har blant annet brygget ekstremølet Chicha, et øl bryggeriet har fått mye oppmerksomhet for i USA av den enkle grunn at en av bestanddelene i ølet er menneskespytt. Dogfish fikk selvfølgelig massiv oppmerksomhet, blant annet fra The New York Times, for dette stuntet. Men, ifølge Calagione, er det ingen vits i å få oppmerksomhet hvis du ikke er i stand til å levere varene. ”If the beer wasn’t actually good and worth the price, you would have a lot of people talking about how dissapointed they were,” skriver han.

Ekstreme lovbrudd: Å bryte renhetsloven – at øl bare skal brygges med vann, humle, malt og gjær – er et velkjent triks for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Godtiglasset har tidligere skrevet om øl med uvanlige ingredienser, blant annet om Fisherman’s Ale Rough Snuff fra Midtfyn Bryghus som ble forbudt solgt i Danmark i 2012. Eddie Szwelda, bryggerieieren, mottok nyheten med glede. Szwelda ble nedringt av pressen og det lille bryggeriet på Fyn var for en stakket stund på alle danskers lepper, så fikk det heller være at det som ble kåret til årets danske ølnyhet i 2010 ikke lenger var lovlig å selge over disk. ”Du kan gjerne brygge verdens beste øl, men hvilken rolle spiller det hvis ingen får vite om det?” spurte Szwelda retorisk.

Og da er vi vel kommet til sakens kjerne: Mange av ekstremølene er ekstremt gode øl. I en ølverden som, for å sette det på spissen, har stått stille siden 1800-tallet, er det nå legitimt, ja, nærmest påkrevd å prøve noe nytt. Øl lagres på eikefat, øl gjæres med sakegjær, hybridøl oppstår. Små bryggerier fokuserer på snevre øltyper som surøl og barley wine, øltyper som for lengst var gått i glemmeboken gjenoppstår. Det er typeriktig å være typeuriktig. Øl er blitt en drikke man ikke bare hiver nedpå, det er blitt en drikke man lukter på, nipper til, smaker på.

Ah! Det er en herlig ølverden vi lever i!

Garret Oliver, bryggerimesteren hos Brooklyn Brewery, lukter på godsakene.

Garret Oliver, bryggerimesteren hos Brooklyn Brewery, lukter på godsakene. (Foto: Christopher Myrphy/ Flickr/ CC-lisens)

Og utviklingen går i en fart som gjør at begrepet ølrevolusjon er relativt presist. Det som i går var ekstremt, er i dag nærmest for standardøl å regne. Ta for eksempel Arrogant Bastard fra Stone Brewing eller Mikkellers Beer Geek Breakfast, øl som blåste hodene av dem som smakte dem da de ble lanserte. I dag er det få ølkjennere som vil påstå at dette er ekstreme øl. Men sånn er det ofte når grensene skyves; har man først flyttet en grense, er det den nye grensen som skal flyttes på.

Quo vadis? Hvor går veien videre? Det er ikke lett å si. Ekstremøl har på mange måter vært ensbetydende med øl av typen mer av alt. Mer malt, høyere alkoholprosent, uventede og overraskende smaker, mer humle, eh… unnskyld, enormt mye mer humle.

“It’s a fairly idiotic pursuit, like a chef saying, ‘This is the saltiest dish.’ Anyone can toss hops in a pot, but can you make it beautiful?” uttalte Garrett Oliver, bryggerimesteren hos Brooklyn Brewery, til The New York Times i 2008. Og det har han jo rett i. Alt i alt handler det om å brygge godt øl. Og uansett hvilke ekstreme trender som oppstår, får vi håpe at de fortsetter med det.

Lenker: BrewDogs blogg om kampen om å brygge verdens sterkeste øl, Artikkel i Washington Post om ekstremøl, Artig feature i New York Times om bryggingen av Chicha, Artikkel i New York Times om kompetente amerikanske bryggere som smaker humlebomber.

Hatland

2 Comments

  1. Som en godt over gjennomsnittlig interessert må jeg innrømme at jeg ikke har særlig sansen for denne herjingen. For, som du skriver, blir det ikke godt øl av det, så blir det bare et stunt, ikke noe annet … Enorme mengder alkohol (som tilsettes) og bitterhet (hvem liker så mye bitterhet???) blir tull, men jeg har mer sans for at andre ting tilsettes under bryggingen (ikke spytt, kanskje …) – det er jo også i tråd med gamle tradisjoner. Det ser jeg mer på som en vanlig innovativ produktutvikling. En parallell: Er det innovasjon om Arcus 100-dobler karvetilsetningen i akevitt? Ikke for meg!

    • Tveegget sverd, dette. Mange av de ekstreme ølene har flyttet grensene i ølverden på en positiv måte, mens ølene som er reine gimmiker stort sett bare er skrik om oppmerksomhet. Jeg har selv smakt en av disse sterkeste ølene, og smaken gikk veldig mye mer i retning sherry enn øl. Det smakte ikke dårlig, på langt nær, men for meg var det ikke øl. (Det hører med til historien at disse ølene frysedestilleres – alkoholen tilsettes altså ikke – og diskusjonen går jo på om frysedestillering i det hele tatt har noe med ølbrygging å gjøre.)
      Å være kreativ i bryggingen, er bra. Belgierne har jo brutt reinhetsloven i alle år, og det er få som mener at de brygger dårlig øl. Jeg kunne faktisk tenke meg å smake Chicha, som egentlig er et eldgammelt peruviansk brygg, der menneskespyttet bare er en del av foredlingen av råvarene. Når folk får høre at det er spytt i ølet, vrir de fleste seg i vemmelse, men det er denne mikroskopiske bestanddelen som får oppmerksomheten i pressen. Og det er selvfølgelig meningen fra bryggeriets side.
      Den delen av definisjonen på ekstremøl som handler om å flytte på grensene, er jeg egentlig ganske begreistet for. Det er ingen tvil om at det å utfordre grensene i ølverden, har gitt oss en del fantastiske øl, men i de tilfellene grensene brytes kun for å brytes, vel, det blir bare meningsløst…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *